Glade gener?

"Genene bestemmer (også) hvor optimistisk du er"

Forskning på genetikk og optimisme har kommet enda lenger – og den store nyheten er at genet OXTR har en sammenheng med hvor optimistiske vi er. Genet er ikke nyoppdaget, vi har lenge visst at det styrer et protein som reagerer med hormonet oxytocin. Mange, spesielt mødre, kjenner til dette hormonet. Det er nemlig hormonet som stimulerer produksjon og utdrivning av morsmelk. Har vi problemer med ammingen, kan vi ta nesespray med oxytocin slik at melken renner raskere. Forskningen har også lenge vært klar over at dette genet i sammenheng med hormonet er nært knyttet til gode sosiale ferdigheter, empati og evnen til å nyte andres selskap.

De nyeste resultatene på denne forskningen viser blant annet at genet finnes i flere variasjoner, og at den ene typen ser ut til å henge sammen med optimisme, den andre med depresjon. Dette er utrolig interessante resultater  - hvis man har kunnskap om hvordan man leser en vitenskapelig artikkel og hvordan man anvender slik kunnskap i praksis – men det er litt skumle resultater når det fører til overskrifter i media som ”Genene bestemmer hvor optimistisk du er”!

Så jeg meddeler nyheten med et par punkter media noen ganger utelater, men som er svært så betydningsfullt for å forstå hva dette faktisk betyr i praksis:

• Studien gjenfortalt her besto av 326 deltakere, noe som er alt for lite til å kunne konkludere med at dette er en sannhet som gjelder alle.
• Gener kan predikere atferd (altså si noe om tendensen, tilbøyeligheten, og sannsynligheten for atferd), men genene bestemmer den ikke. Når vi snakker om forholdet mellom gener og atferd, snakker vi oftest om en såkalt predisposisjon, nemlig at der er et genetisk grunnlag for at en spesiell type atferd eller preferanse kan komme til uttrykk.
• Forskere fant ingenting ved dette genet som hindrer eller påvirker læring, så mennesker med depresjons-varianten av genet kan likevel overkomme utfordringer gjennom trening og terapi. Husk at depresjons-varianten av genet er en sårbarhet, og trening på mestring blir derfor ekstra viktig.
• Det nye forskningsfeltet epigenetikk handler om hvordan påvirkning fra miljøet kan endre det grunnleggende arvematerialet – altså genene – slik at de endrer funksjon. Dette fagfeltet er i ferd med å endre hele arv-begrepet, fordi vi nå vet at arv er i en kontinuerlig endringsprosess. Vi vet nå at kroppen kan tilpasse seg bruken av gener i møte med utfordringer i miljøet. Eksempler på dette finner vi i forskningen rundt betydningen av omsorg. Omsorgssvikt merker og endrer bruken av gener som er viktige for å takle vanskelige hendelser senere i livet. Taylor (damen som ledet forskningsprosjektet på OXTR nevnt ovenfor) har selv uttalt av omsorg i barndommen er like viktig for mental styrke som kalsium er for benbygging.

Et gen vil aldri forklare 100% av atferden. Når det gjelder optimisme, antar vi at mellom 25 og 50% kan tilskrives genene, resten ligger i miljøet. Om glasset er halvtomt eller halvfullt, er et valg du tar.

Skål for sistnevnte, og ha en god uke!

- Lisa